For to uker siden fikk vi muligheten til å fotografere og filme vår kommende sommerkolleksjon på vakre Össjö slott utenfor Ängelholm. Det var hestene hos Caroline Bore, som bor og driver virksomhet på gården, som skulle være modellene våre. Vakre og talentfulle dressurhester i ulik alder og med forskjellige farger. Perfekt.
Den største bekymringen vår var – som vanlig i Sverige – været. Vi skulle jo fotografere sommerdekken, og tenk om det begynte å snø. Til vår lettelse kom det ingen snø, men i stedet litt sol, dog med kald og sur vind. Jeg hadde tidlig i planleggingen bestemt at de unge jentene skulle være på bildene, fordi det ser bedre ut. En god idé, viste det seg, med tanke på at antrekket var pikeskjorte og iskalde vindkast fra nord fikk hårene på armene til å reise seg. Det var bare å smile og se glad ut.
Noe jeg ikke helt hadde regnet med, var hestenes mer eller mindre manglende entusiasme for å delta i fotosesjonen. Ganske raskt ble de langbeinte damene (for det var bare hopper) lei av vårt evige justering med benstillinger, ører som skulle frem og maner som sto rett opp i vinden. Dagens dressurstjerner er ekte primadonnaer – og hvis de ikke får den oppmerksomheten og belønningen de mener de fortjener, ser de ingen grunn til å stille opp på ekstra bilder bare for at vi skal få fanget detaljer på et dekken. Slike påfunn får andre holde på med. Heldigvis hadde Caroline mange flotte hester å velge mellom, så vi kunne etter hvert bytte ut dem som trengte litt avveksling.
Dagen ble lang, men med et gjeng hestejenter som ikke gir opp så lett, fikk vi fantastisk materiale å jobbe videre med.
Det jeg kan konstatere i ettertid, er at dagens hester har enormt med energi – og det kommer virkelig til sin rett på bilder, men gjør dem ikke alltid like lette å håndtere. Ryttersporten ønsker raske, uttrykksfulle hester, samtidig som vi vil gjøre alt så naturlig og enkelt som mulig.
Går det egentlig an å kombinere? Skaper vi for mange hester som kan håndteres av for få?
Dagens tanke.
