En hest trives nok aller best uten dekken. Gleden ved å rulle seg i halm, flis, gress – eller hvorfor ikke i deilig gjørme. Men så kommer ulike ytre faktorer og forstyrrer idyllen. Insekter som svermer, regn som øser ned, snø som fyker i vinden, eller sol som får pelsen til å klø.
Jeg har alltid ment at hestene mine skal få gå uten dekken så mye som mulig når våren og sommeren kommer. Få rulle seg i gresset og nyte luft i pelsen – slik vi nyter luft mot bare armer. Ingenting er vakrere enn hester som beiter side om side på grønne enger under en blå himmel. En fryd for både øyet og sjelen.
Så var det dette med insekter. Å kunne rusle og beite avslappet i paddocken om sommeren krever, innimellom, klær – både på kroppen og på hodet. For den rolige beitingen kan raskt bli til flukt fra brems, fluer, knott og andre plageånder. Så er det bare å håpe at kameratene i paddocken ikke kler av hverandre når sommerferien byr på litt kjedsomhet …
Når sommeren er over og høsten sniker seg innpå, elsker jeg å legge på rene, fine dekken. Like godt som det føles å ta av dekkenene om våren, føles det – for meg – å få legge dem på igjen om høsten og vinteren. Ikke alle hester trenger dekken inne i stallen, men mine blir klipt og trenes. De får dekken tilpasset temperaturen i stallen.
Jeg foretrekker å holde stalldører og vinduer åpne så lenge det lar seg gjøre, helt til kulden gjør det umulig – og heller legge på et varmere dekken ved behov. Som om jeg vil gi dem den samme følelsen av velvære som jeg selv kjenner når jeg kryper under en varm og god dyne i et svalt rom.
Den følelsen av å gå ned stallgangen en sen novemberkveld, hestene tygger på høyet sitt, og i lyset fra lampene ser jeg dem stå der i pyjamasene sine. Dette er lykke.
